Klaus/Angst

Bare for å prøve å forklare litt om Klausen min…
Sette ord på mine egne spørsmål som jeg har rundt den og prøve å fortelle omverden hvor mye den plager meg… ja dette var mye på en gang, så da er det bare å starte med det å skulle ta MR, som for mange er kjempe enkelt men for meg er det som det værste marerittet som finnes.

Når jeg prøver å fortelle folk i hvite klær på et sykehus at det ikke hjelper med ei pille eller syv, for å klare å ta MR og jeg da får til svart at vist jeg vil bli frisk er det bare å legge god viljen til… Veit jeg av erfaring at detta ikke stemmer.
Første gangen tok jeg 7 tabletter, mens jeg egentlig skulle tatt bare to… men jeg hadde ikke mulighet til å klare det enda jeg prøvde flere ganger i løpet av ettermiddagen. Kan si jeg var ganske så hysterisk ei stønn der, at tilslutt var det var bare å innse at det ikke var noe vits i å prøve mer, selvom viljen var aldri så stor. Enda jeg hater nederlag, og detta var et stort et…
Jeg har prøvd ikke bare en gang, men to ganger, for jeg innbilte meg at det kunne da ikke være såå ille første gangen jeg prøvde… Å jo da.. Det blei 8 nye piller, riktignok et annet slag denne gangen, men samme virkningen gitt… Zero…. og så var det å ta fatt på hjemturen.. Ja, for selvfølgelig prøvde vi på A-hus..
Dermed ble det 2 turer tur retur Lørenskog med uforetta sak… snufs…

Da lurer jeg virkelig på om de hvitkledde damene som sier til meg at bare jeg legger godviljen til så går det så bra.
Mener dem virkelig det dem sier? er det ironisk ment? eller er det ment som spøk?
Neimen om jeg veit gitt…
Uansett hvilket svar jeg kommer frem til sitter jeg like frustrert tilbake.

Nå prøver ikke jeg å henge ut noen, men jeg må bare lure.

  • Kan dem virkelig tru at jeg syntes det er så morsomt å gå rundt i den tilstanden jeg i, og at det er noe jeg ønsker å fortsette med?
  • Hvordan kan dem si noe sånt uten at dem kjenner meg, og veit om jeg har prøvd dette før… for hver gang… kommer det lange fraser med ord, jada… fraser er gjerne ord… om hvor enkelt detta er… og da har jeg et spørsmål igjen…
  • Hvem i all verden kan bestemme hvor enkelt detta er for meg?

Når jeg da forklarte at jeg hadde prøvd og at det ikke gikk var svaret bare, at nei da kan de ikke hjelpe. Hvis jeg må ha narkose, ja da må jeg ordne det selv, for hvordan skal jeg tru at dem har tid eller kapasitet til å drive med slik særbehandling. Når jeg spurte hvordan jeg skulle klare å få til det, var svaret… Ja, nå får du også litt inntrykk av hva vi sliter med her i helsevesenet… og da er mitt spørsmål igjen…

  • Må jeg vite det, siden det er jeg er syk og er pasienten?

Kan ikke huske å ha utdanna meg til legesekretær.
I mine papirer står det da virkelig at jeg har gått på Oslo Kokk og Stuertskole for å lære å lage mat. For meg er det noe helt annet, men setter en det på spissen så kan en jo si at det er samme ”røra” bare at min kan stekes eller bakes, (altså behandles), men det tviler jeg ofte på om røra i helsevesenet kan…

Tålmodighet med folk som ikke helt veit, eller tenker over hva dem snakker om i helsevesenet, har jeg på en måte fått litt nok av.

Det er akkurat som når de skal være hjelpsomme og si:
Du kan vel ta heis når jeg er med?
Når svaret da er nei det hjelper ikke, sier dem. Hvorfor ikke det? Jeg er jo med deg jeg og da er vi to…
Og da lurer jeg på?

  • Hva er det som gjør at bare denne personen er tilstede, så klarer jeg å kjøre heis?
    Blir Heisen større da?  og ikke stengt?
    Kan jeg gå ut når jeg vil, selv om den er midt mellom to etasjer?
  • Når jeg tar ei pille eller tre… blir MR trommelen større da?
    Bare fordi sykepleier sier at jeg er jo her jeg, bak den glassveggen…

Det dukker alltid opp mange slike spørsmål hele tiden.

  • Er det lettere å kjøre gjennom en lang tunell siden man er to i bilen?Hvis en snakker om å reise på ferieturtur med en eller flere til varmere strøk, kommer det også opp en haug med spørsmål…
  • Blir det da lettere for meg å fly hvis jeg er flere enn bare meg??
    Kan jeg stoppe når flyet blir for lite og jeg ikke får følelsen av å puste?
    Kan jeg åpne en dør? når jeg føler meg innestengt? Kan jeg si, Beklager flyet er fullt? når jeg føler at det blir for mange mennesker der og jeg blir innestengt? Blir det bedre vist en er en gruppe med folk kanskje… NOT…..Bo på sykehus,  er heller ikke av det enkleste jeg gjør.
    Der låser dem utgangsdøra om natta så jeg slipper ikke ut.For meg er det nesten som å være i fengsel at jeg blir svett i panna bare av tanken…
    Der er det lange ganger, små rom… Hutte tu.. så ekkelt… men dette er noe jeg må gjøre for å bli frisk, så da må jeg nok innrømme at det er kjekt det finnes små hvite piller som skremmer bort de slemme udyra i kroppen…
    Og Ja, jeg gjør dette, men det koster mye krefter og jeg er kjempesliten når jeg endelig kommer hjem igjen.

    Av og til tør jeg nesten ikke sove på soverommet våres for det er så mørkt, og det å bo på et ”ukjent sted”, er helt utenkelig. Det tør jeg i vert fall ikke…

    Sitte bak i en bil, kjøre tog, buss, trikk, you name it…
    Det er et ikke tema nå til dags… for det er helt utelukket.

    Jeg tør rett og slett ikke…

    Store rom og må sitte med ryggen til rommet… Mange mennesker mellom meg og utgangen… Ikke bra….

    Små rom, Trange rom, lange rom… og da med masse folk…. hutte tu….
    små rom, lange rom, lange trange ganger… ingen mennesker…hutte tu det også…

    Nei, kjære venner det hjelper ikke.
    Å ha Klaus er ikke enkelt, det er en utfordring som skal beskjempes bare en skal på butikken. Det er ikke lettere om en er, en… to eller flere… Det har ingen ting å si… det er så situasjonspreget,

    Jeg har en ”trygg sone” som i mitt tilfelle er heimen, og når den skal forlates starter ”jævelskapen” å bruke kroppen min nett som den sjøl vil…
    Jeg må i hver fall regne en ca to-tre timer hvor jeg må krangle med meg selv om at..
    Jo vi skal gå bort, vi skal i den bursdag, på det møte, eller dra på den cruising, Gardermoen… gå i den middagen,…
    Ja, rett og slett hva det måtte være, og alle disse tingene er jo noe jeg egentlig gleder meg til…
    Hver gang heimen forlates er den kampen som en må igjennom så stor at jeg er kjempesliten før jeg i det hele tatt har gått ned trappa ute….

    Det som skjer er at jeg får panikk, hjertet hamrer løst, svetten pipler, får prikking/nummenhet i hender og føtter, ansikt, dårlig mage, følelsen av å besvime.
    Det dundrer i hodet, jeg er kvalm og har egentlig bare lyst til å ligge i fosterstilling og bare gråte.  og ikke måtte reise noe sted…
    Ikke rart at man mister håpet når smertene er så forferdelige at man mister alt man har av krefter! Det er jo ingen som nyter å ha slike ekstreme smerter. Og hjelpen virker som milevis unna.

    For meg som har en følgesvennene Klaus… og Agnes (Agnst) kan ting ofte bli litt vel… For Agnes og Klaus de liker hverandres selskap og bryr seg pokker om hva jeg sier og mener…
    De gangene Klaus kommer på besøk forteller han meg i klar teks at det er han som er sjefen, og det kan være vanskelig for ei jente som meg og takle. Jeg er jo tross alt av den typen som liker full kontroll over meg selv… Over det meste tenker jeg at jeg skriver, for det er nok det som er riktig….

    Etter at Klaus og Anges ville bli venner med meg for fire år siden har dem ikke villa gått hjem igjen.
    Mulig det er altfor trivelig her hos meg til at de vil la meg bli aleine…

Reklamer